
- Jeg skjønte det egentlig da jeg var tolv år, at det var på sykehuset jeg skulle jobbe, forteller Ranvei Sneve. Foto: Ole Jørgen Ulvang, Finnmarkssykehuset
- Det har vært en fantastisk arbeidsplass, oppsummerer hun. - Jeg er glad i arbeidsplassen min, og i menneskene som er der. En arbeidsplass blir jo til av menneskene som er der, på alle plan.
Få kjenner Kirkenes sykehus og dets historie bedre enn Ranvei, og ikke minst det gamle sykehuset på Prestøya litt utenfor Kirkenes sentrum. Her er noen glimt fra Ranveis historie.
Blondekrager og julepynt
Kirkenes sykehus ble tatt i bruk sommeren 1955, og var en stor og viktig arbeidsplass. Det var også naturlig for svært mange at man skulle begynne å jobbe der. Ranvei ble født året etter at sykehuset var bygd, og begynte allerede som tolvåring å besøke mamma Randi på jobb.
Randi jobbet på sykehuset fra 1959, og hadde sin arbeidsplass ved sykehusets vaskeri. Allerede som tolvåring begynte Ranvei å dra på sykehuset og hjelpe til med sammenlegging av tøy og annet småarbeid på vaskeriet.
- Spesielt morsomt var det å få stryke blondekrager på babytøy, og toppen ble nådd når jeg fikk levere ut tøy til fødeavdelingen til julehelgen. Før julehøytiden var jeg med mamma på rundt på sykehuset for å legge på juleduker og sette fram juleblomster, dette ble belønnet med julekakao på personalstuen, minnes Ranvei.
Noe skulle det være
Det var ikke lønnet arbeid, men hun fikk en konvolutt med penger som hun måtte på lønningskontoret å hente, og trodde selv at dette var lønn på lik linje som moren fikk.
- Jeg skjønte det egentlig allerede da jeg var tolv år at det var på sykehuset jeg skulle jobbe. Det var den mest selvfølgelige tingen i livet. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, men noe skulle det være.
Omtrent slik gikk det. Sommeren 1974 hadde hun sin første ordentlige sommerjobb som avdelingshjelp med ansvar for renhold og matservering på geriatrisk avdeling, avdelingspike ble det den gang kalt.
Etter endt folkehøgskole året etter, fikk hun fast stilling som pleiemedhjelper på geriatrisk avdeling, med ansvar for stelle av pasientene. Planen hadde vært å bli sykepleier, men etter å ha prøvd pleieyrket ble det klart for henne at dette ikke var det rette.
Tilbake i Kirkenes
Ferden gikk til Tromsø og voksengymnas, og det var her hun oppdaget radiografyrket. Og i 1982 - etter tre år på radiografskolen - var hun tilbake i Kirkenes som radiograf. Her ble hun i ett år før turen gikk til Oslo sammen med mannen sin, som skulle ta fysioterapiutdanning.
- Han er fra Harstad-området, og det var ikke gitt at vi skulle til Kirkenes. Men så en novemberdag i 1984 ringte det fra Kirkenes sykehus. Det var krise på radiografer, og de spurte hva som skulle til for at jeg ville komme tilbake, forteller Ranvei.
Hun forklarte at mannen ikke var ferdig med sin utdanning før januar 1986, og at det var ikke mulig å opprettholde to boliger, men ikke lenge etter ringte det igjen. Beskjeden var at hun skulle få gratis bolig og de ville ordne barnehageplass til sønnen på to år om hun kom ett år før mannen sin.
Det ble familieråd.
- Dermed kom jeg. 1. februar 1985 var jeg på jobb, og da var alt ordnet med bolig og barnehageplass. Og det ble 37 år.
- Hvordan var det å komme tilbake?
- Veldig, veldig deilig. Jeg var veldig glad. Det var ei fantastisk røntgenavdeling, og jeg har stortrivdes på sykehuset. Det har vært en fantastisk arbeidsplass, og det er litt vemodig at jeg skal gå av.
Du stopper aldri å rekruttere, det gjør du hver dag.
Ranvei Sneve
Fire generasjoner
Du har nok helt sikkert lagt merke til at Ranvei skriver navnet sitt uten –g. Pappa Håkon, som for øvrig var partisan, var opptatt av at det ikke skulle være så mange unødvendige bokstaver. Flere i familien har fulgt tradisjonen, til minne om ham. Tradisjonen er synlig ved landets østligste sykehus.
65-åringen er ikke i tvil om at god og hyppig kontakt helt fra ungdomstiden av, skapte et nært forhold til Kirkenes sykehus, som i sin tur gjorde at det ble her hun ville være. Det samme skjedde med datteren Astri, som er tredje generasjon ved sykehuset; hun begynte å vaske, er nå lege i spesialisering og skal bli gynekolog. Og går det som Ranvei håper, er fjerde generasjon inne som bioingeniør om noen år. Ingri som er oldebarn av mamma Randi, er nå i laboratoriet som assistent.
- Vi må ta vare på ungdommen vi har, vi må tilby ungdommen sommerjobber. Jeg tror at man på denne måten henter noen tilbake. Det er mange eksempler, og jeg tror dette er den aller, aller beste måten å rekruttere på. Og du stopper aldri å rekruttere, det gjør du hver dag, fastslår Ranvei.
Rettesnor
Tankesettet har vært en rettesnor gjennom årene som leder for laboratoriet, for merkantil enhet, og frem til 2021 som avdelingsleder ved radiologisk avdeling, såvel som i tiden som radiograf og tillitsvalgt. Det er utfordringer i rekruttering og stabiliseringen innen alle yrkesgrupper, og det må være fokus på alle ansattegrupper for å få ett helhetlig sterkt sykehuset fra kjeller til loft, mener hun. Det samme gjelder ordnede arbeidsforhold for alle.
- Den gangen da jeg kom tilbake var vi ganske få radiografer, og vi hadde ikke noen fast vaktordning. Så vaktordningssystemet med hjemmevaktsystem var jeg med og fikk på plass. Da ble jeg innkalt til daværende direktørs kontor og fikk høre at jeg var i ferd med å ødelegge sykehuset ved at vi skulle ha betalt for å være hjemme. Det var første gangen jeg var med på å påvirke.
Deretter ble hun tillitsvalgt og hovedtillitsvalgt.
(Teksten fortsetter under bildet)

Ranvei har vært en synlig og tydelig leder ved Kirkenes sykehus. Her er hun på ledersamling sammen med Ole Jørgen Ulvang, som er ny avdelingsleder ved radiologisk avdeling. Foto. Eirik Palm, Finnmarkssykehuse
Helseleder
Før sykehusreformen som trådte i kraft 1. Januar 2002 var sykehusene eid av fylkeskommunen, og det var fylkestinget som bevilget penger. Det var også fylkeskommunen man forhandlet lønn med.
- Som tillitsvalgt må jeg jo ha gjort en grei jobb, for Hilde Gade (daværende direktør) ga meg tilbud om rekrutteringslederutdanning. Jeg liker ledelse som fag, og på en eller annen måte har de sett det, sier Ranvei.
- Det har vært noe av en utvikling innenfor sykehuset siden du begynte?
Hun nikker.
- Jeg mener det er viktig å være med, og være fremst i utviklingen med maskinpark og utstyr, og det har man alltid vært i Kirkenes. Alternativet til utvikling er stagnasjon. Det handler om å utvikle innenfor det du skal gjøre. Da jeg begynte i Tromsø på radiografskolen hadde jeg jo ekstrajobb, og da var jeg på mørkerommet. Jeg kunne masse om fotokjemi, om fix og utvanning. Da vi i sin tid fikk høre om det vi skulle gjøre i dag, var det som science fiction. Vi flirte, og tenkte at det kan jo ikke stemme.
- Jeg er glad i å jobbe, glad i å utvikle, jeg ser fremover, og ser fremover den dag i dag. Så er det å legge ting bak seg, men ta med det positive videre. Det er hele drivkraften, å se framover.
(Teksten fortsetter under bildet)

Ranvei ser fremover, men har samtidig sørget for å ha med historien, som på kontoret i det nye sykehuset. Foto: Eirik Palm, Finnmarkssykehuset
Tar historien videre
Den som har sett kontoret til Ranvei, har lagt merke til at det er gjennomført retro. Skrivepulten hun sitter ved tilhørte John Eikås, overlege ved lungeavdelingen og senere administrerende overlege ved Kirkenes sykehus fra 1963 til 1980. Det samme gjelder stolene. De flotte møblene var delvis på vei til å bli kastet, og Ranvei greide i siste liten å berge dem. I dag har folk begynt å se at dette er pene ting, og at dette er fint, konstaterer hun fornøyd.
Slik tar hun vare på historien. Møblene er nå flyttet over til klinikksjef Rita Jørgensen sitt kontor, og er med videre.
Det var også naturlig at det var Ranvei som hadde ansvaret for kunsten på nye Kirkenes sykehus. Den ferske pensjonisten liker godt å holde på med kunst og kultur, og mener det er viktig. Hvis ikke greier vi ikke å ta med historien vår, fastslår hun.
- Jeg var veldig glad da jeg ble spurt av min leder Rita Jørgensen om å være sykehusets representant for kunsten på det nye sykehuset: Å kunne se på alt vi har, trekke historiefortellingen om Kirkenes sykehus i et Finnmarksperspektiv og være med på å lete fram all den fine kunsten vi har og se til at den blir ivaretatt. Det er store verdier, forsikringsmessige verdier, og jeg er litt bekymret for det som ikke er kartlagt. Det er fremdeles mye, sier hun ettertenksomt.
- Jeg vil kunne tenke meg å fortsette dette arbeide som pensjonist, om det blir et ønske om det for sykehuset, legger hun til.
(Teksten fortsetter under bildet)

Sammen med gode kolleger ved radiologisk avdeling. Foto: Ole Jørgen Ulavang, Finnmarkssykehuset
Pensjonist
- 1. januar 2022 er du pensjonist. Hva skal du gjøre da?
- Vet du hva, jeg tror rett og slett ikke jeg skal gjøre noen ting. Jeg må rett og slett få tid til å kjede meg først, sier hun og tenker seg litt om.
- Vi har et hus på Andørja i Sør-Troms, og de siste årene har jeg hele tiden vært så kort tid der. Jeg har mange familiemedlemmer, og vil bruke tid på meg selv og familien min. Så liker jeg å gå på tur. Jeg elsker å gå på fjellknausene bak sykehuset, og liker å gå innover Sandnesdalen eller på tur på Andørja, med mange høye fjell.
Ole Jørgen Ulvang er nå ansatt som ny avdelingsleder ved radiologisk avdeling på Kirkenes sykehus.
En arbeidsplass blir jo til av menneskene som er der, på alle plan.
Ranvei Sneve