Å spørre om selvmordstanker kan redde liv

​

Selvmord er et globalt folkehelseproblem. I arktiske områder er det generelt høy forekomst av selvmord og enkelte urfolksgrupper er hardt rammet. Det er derfor mange etterlatte og berørte i våre samfunn.

I dag er det 10. september, den internasjonale Verdensdagen for selvmordsforebygging, og det globale mottoet for dagen i 2021 - 2023 er:

Å skape håp gjennom handling. Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg.

Doaimma bokte háhkat doaivaga. Čájet ahte oainnát. Čájet ahte guldalat. Čájet beroštumi.

10. september, verdensdagen for forebygging av selvmord. En dag i året er viet til dette viktige arbeidet. For noen er selvmord kun et ord som man ikke har så mye kunnskap om eller personlige erfaringer med. Andre arbeider med selvmordsproblematikk og vet at dette er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. For altfor mange av dere er selvmord forbundet med tap, smerte og meningsløshet som følge av at dere har mistet en eller flere nærstående i selvmord. Noen av dere har også egne erfaringer med selvmordstanker og kanskje også ett eller flere selvmordsforsøk gjennom livet. Selvmordsproblematikken rammer og berører mange av oss, på ulikt vis.​

Suicidalitet - selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmord - er et komplekst, relasjonelt og sammensatt fenomen. Det er mange forskjellige veier inn i en suicidalprosess, men forhold som trekkes frem som viktig i en samisk kontekst, er det å ikke føle seg som del av fellesskapet, det å oppleve ulike former for diskriminering og krenkelser, og akutte livsbelastninger. Å dø i selvmord er ofte en ensom vei mot den ytterste grind. Man dør alene, og mange er også ensomme i denne prosessen. Selvmordstankene eller ønsket om å dø, har ofte ikke blitt delt med andre. Det å bli gående alene med selvmordstankene kan medføre at man ikke får nødvendig støtte og hjelp verken til å forstå hvorfor døden oppleves som en utvei, eller bistand til å få ordnet opp i det som er problematisk eller utfordrende i livet. For det er jo slik at mange av problemene man kan ha i livet, går noen ganger over av seg selv eller kan løses, mens andre kan vi lære oss å leve med. 

Selvmord kan forebygges, og Sámi klinihkka, Finnmarkssykehuset vil bidra i dette arbeidet.​

Når man har selvmordstanker, er det ikke nødvendigvis døden i seg selv som er forlokkende, men det er livet som oppleves som uutholdelig, meningsløst og/eller så smertefullt at man ikke holder det ut. Selvmord kan for noen anes som en flukt bort fra en vanskelig og fastlåst livssituasjon hvor det ikke lenger finnes håp om en annen utvei eller løsning. Håp er et sentralt tema i den suicidale prosessen, og mange har gitt opp eller mistet håpet av syne når de tar sitt eget liv, eller forsøker å gjøre det. Når håpet slukner og døden anses for en løsning, blir det livsviktig at andre er håpefulle og viser omsorg og forståelse. At vi ser, lytter og at vi bryr oss. For det å snakke med noen om selvmordstankene kan være livreddende. Det er mange som har selvmordstanker, flere enn vi gjerne tror. Selvmordstanker kan arte seg på forskjellige måter. Fra uskyldige refleksjoner rundt meningen med livet, et ønske om å ikke leve lenger til et sterkt behov for å dø, eller å komme bort fra et vondt og vanskelig liv eller livssituasjon. For noen kommer selvmordstankene i akutte livskriser som virker uløselige der og da.

Hvert år dør det omkring 600 mennesker i selvmord i Norge. I 2021 døde 658 personer, 176 kvinner og 482 menn, i selvmord. Det medfører mange tapte liv og leveår. Selvmord etterlater mange tomrom, og ingen andre vil kunne fylle det tomrommet, men selvfølgelig finnes de døde i kraft av minner og i relasjon til de etterlatte og berørte. Mange lever med barn, søstre, brødre, kjærester, barnebarn, nieser og nevøer, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, og venner som ikke puster lenger. At de som er døde i selvmord blir husket og snakket om slik at tomrommet ikke blir fylt med taushet, skyld og skam, er også en måte å bry seg.

Selvmord kan forebygges, og Sámi klinihkka, Finnmarkssykehuset vil bidra i dette arbeidet. Enheten Nasjonalt team, avdeling for psykisk helsevern og rus, har ansvaret for det selvmordsforebyggende arbeidet i vår klinikk. I praksis vil det si at Nasjonalt team skal ha en ekstra innsats knyttet til selvmordsforebygging utover det som enhetene i psykisk helsevern og rus allerede gjør i samarbeid med pasienter med selvmorderfaringer, og i oppfølgingen av etterlatte og berørte.

Nasjonalt team er i gang med å utforme en handlingsplan mot selvmord hvor økt kompetanse internt i Sámi klinihkka og samarbeid med lokalsamfunn er vektlagt. Å omtale og problematisere selvmordsproblematikk i media, slik som denne kronikken, er et av tiltakene i handlingsplanen som vi tenker kan være nyttig. Vi trenger alle økt kompetanse og forståelse av hva suicidalitet kan handle om for det enkelte mennesket, for lokalsamfunn og for det samiske folk, og andre som bor i Sápmi.

Vi kan alle bidra i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Vi har ingen å miste. Vis at du bryr deg! Čájet beroštumi.