Litt mer vant til å snakke om det - en taushetskultur i endring?

I lys av en ny rapport om vold i nære relasjoner i samiske samfunn, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har psykologspesialist Anne Lene Turi Dimpas ved SANKS skrevet en kronikk om samisk taushetskultur i endring.

Anne Lene Turi Dimpas

Hvorfor er samene tause?

Vi snakker ikke om temaer som kan avsløre at vi selv eller vår familie er sårbare eller at vi har problemer. Vi vil ikke at noen skal stakkarslig gjøre oss. Fremmedfolk skal ikke vite om vår families hemmeligheter. Bygda skal ikke vite. Allmennheten skal ikke vite. Vi skal selv løse våre problemer. Å snakke om ting løser ingen problemer.

Noen ganger er det bare personen selv som vet. Noen ting vet de aller nærmeste, som nære venner eller foreldre og søsken. Noen ganger vet de nærmeste noe, men ikke alt, de må på en måte ane og gjette seg til, ting sies ikke direkte.
Pappaen som drikker og i fylla skremmer alle i huset. Familien opplever pappaen sint, men de snakker ikke om det seg i mellom etterpå. Mammaen som spiser sterke medisiner og noen ganger reiser til spesialist med taxi, men familien vet ikke hvorfor hun er syk. Og ingen spør. Broren som kutter seg på armer og bein med kniv inne på gutterommet. Søster som trakasseres på sosiale medier hver dag og hun gråter hver kveld før hun sovner. Ingen spør broren eller søsteren om de lei seg for noe.

Jeg spør folk som kommer til mitt kontor hvem de forteller til. Ofte forteller de at andre ikke vet noe, de later som alt er bra. 
Psykologer pleier ofte å oppmuntre folk til å oppsøke hjelp og støtte fra sine nærmeste – fortelle, slik at de kan få den støtten som mennesker i en vanskelig situasjon trenger. Men folk i mitt kontor sier ofte at de ikke tør, de får ikke til, de vil ikke fortelle til andre. Det er vanskelig å fortelle til både nærmeste familie og til offentlige hjelpere, som for eksempel lærere, leger og helsesøsteren. Noen sier til og med at de ikke en gang har tenkt på at det er en mulighet – å fortelle om det. Hvorfor skulle man gjøre det?

Det er vel slik at det er vanskelig for oss å snakke direkte og rettfrem. For eksempel si: vi har det ikke så bra i familien min, mamma og pappa krangler ofte og av og til slåss de. Det er ikke en måte å snakke på som virker kjent. Å si ting rett ut virker så vanskelig. Av og til finnes ikke ordene.

Kanskje vi ikke er opplært til å ”klage” om våre egne problemer, man skal være sterk og løse egne problemer selv. Berges selv. Fremmedfolk skal man i hvert fall ikke fortelle til. Slekt og familie løser selv sine vansker. Og man skal ikke stikke nesa si der hvor den ikke hører hjemme. Vi skal stole på at naboen selv løser egne vansker. Man skal komme overens innen slekta, det er viktig. Vi er ikke opplært til å starte konflikter.

Hva hvis mamma og pappa skiller seg? Da blir det bråk. To slekter mot hverandre og barna må lide og kanskje føle skyld for at alt ble kaos og konflikt.

Du kjenner sikkert noen familier som har blitt splittet på grunn av vold? Selve voldshandlingene stoppet opp men det er mange negative konsekvenser av brudd, varige konsekvenser. De som velger å tie, vet nok dette.

Hva med hjelpeapparatet? Politi, barnevern og helsearbeidere? Tør samer å stole på dem? Myndigheter og offentlige tjenestemenn og forskere har gjennom historien undertrykt samene, vi har lært at man ikke kan stole på at de alltid vil oss vel. Det kan være farlig å ha en offentlig debatt om vårt samfunns vansker, de kan trykke oss enda mer ned, dáčča. Dáčča har alltid sett ned på oss og nedvurdert vårt samfunn og vårt folk. Undertrykkingen har vært så sterk at det har gått ut over vårt selvbilde. Og vi vil ikke at de skal si om oss at vi drikker og slåss, at vi er fattige og syke. Storsamfunnet stigmatiserer oss og vi begynner selv å tro at vi er litt mindre verdt enn andre folk. 

Hvorfor er samene tause? Det er ikke så vanskelig å forstå. Vi beskytter oss selv. Vi beskytter vår familie og slekts relasjonene. Vi vil ikke ha splid mellom familiemedlemmer. Vi stoler ikke på myndigheter. Og vi tåler ikke mer å bli sett ned på av storsamfunnet.

Tausheten har historisk sett hatt en funksjon. Taushet var folks måte å overleve på. Da. Da måtte man ha familiehemmeligheter for hvis slekts strukturene ble brutt, greide man seg ikke, man overlevde ikke. Hvis det ikke var en harmonisk relasjon mellom naboene og slektningene, klarte man seg simpelthen ikke. Da var det ikke mat på bordet. Da hadde det en funksjon å beskytte familien ved å ikke fortelle om problemer. Det var også lett å forbli taus da det ikke fantes myndigheter eller offentlig hjelpeapparat som man kunne stole på.

Men tidene har forandret seg. Eller er i forandring, hvis det blir mer riktig å si? For ikke lenge siden sto det i avisa at folk i dag er stolte av sin samiske bakgrunn og det har aldri tidligere vært flere som melder seg inn i samisk valgmanntall enn i år. I samisk offentlighet snakkes det mer om vold. Og om helse. Og om seksuelle overgrep. Avisene skriver, i radioen snakkes det, blogger blir skrevet, i sosiale medier skrives det. Nå forskes det.

De som tør å fortelle opplever kanskje å bli trakassert og kanskje avvist, men de opplever støtte også. Folk leser avisene og bloggene. Og de snakker med sine nærmeste om det. I skolene tas temaene opp. Barn og unge får lære at de ikke behøver å lide i stillhet. Det er mulig å søke hjelp og det er nødvendig å søke hjelp.

I psykologjobben opplever jeg at noe holder på å endres. Det er som en ny tid hvor de unge viser vei. Noen av de unge er ikke så redde. De har kanskje godt selvbilde. Godt selvbilde, som gjør at du klarer å elske deg selv og klarer å se at du selv fortjener å ha et trygt liv. 

Ungdommene har begynt å blir vant til å snakke mer åpent. Og den eldre garde følger etter, litt etter litt.
Man overlever på et vis når man velger å skjule problemer. Taushetens konsekvens er nettopp at man holder skjult problemene. Når tausheten blir brutt, velger man å ikke lengre skjule situasjonen, men endre situasjonen. Man gjør et valg nå, ikke for å bare overleve, men leve.

Det samiske samfunnet og det samiske folket har begynt å bli så sterke nå at de ikke trenger å skjule problemer for å overleve. Man vil ikke bare overleve, men leve.

Av og til snakker jeg om tausheten i Sápmi. Jeg ser at ting er i endring mot noe bedre. Men veien er fortsatt lang.


Les kronikken på nordnorskdebatt.no