​Til tross for at reindriftshverdagen kan være tøff, så har 98 prosent av utøverne i undersøkelsen «Reindriftas Hverdag» svart at de trives med arbeidet. De liker livsstilen de har valgt. Trivselstallet er usedvanlig høyt, sammenlignet med andre arbeidsplasser. Det forteller psykolog og prosjektets fagansvarlig Snefrid Møllersen fra Samisk nasjonalt kompetansesenter- psykisk helse og rus (SANKS).

Hun forteller at næringen selv har bedt om å få dokumentasjon om arbeidsforholdene, fordi man over lang tid har opplevd at påkjenning og belastning i reindrifta er blitt så stor at det går utover helsa. Det går også utover livskvaliteten, og man opplever at man ikke blir hørt når man sier ifra om hvordan forholdene er i næringa.

Reineiere sliter mye, men trives bra

Møllersen forteller at denne undersøkelsen har flere interessante funn. Blant funnene som har utpekt seg er at hele 67 % av reineierne ha svart at de drar på jobb selv om de er syke eller skadet. Og 39% har aldri vært borte fra jobb grunnet sykdom. Dette er veldig høye tall i forhold til befolkningen ellers.

Flertallet (75%) av den voksne reindriftsbefolkninga utsettes for en rekke fysiske påkjenninger under utøvelsen av sitt arbeid både i form av fysisk tungt arbeid, støy, kulde, støv, gass samt en relativt høy skade- og ulykkesfrekvens. I tillegg er regelverk

og pålegg fra myndighetene belastninger når oppgaver skal løses. Reindrifta er en arbeidsplass der reineierne kjenner seg faglig kompetente, har et godt læringsmiljø og der grad av selvbestemmelse og trivsel er høy (Det er kun én annen næringsvei/yrkesgruppe her til lands som har rapportert samme høye trivselsnivå, og det er fiskere).

Det er en utstrakt praksis å fortsette arbeidet selv om man er skadet eller syk, og for mange er det vanskelig å få tak i arbeidshjelp når man trenger avløsning. Reindrift er således et arbeid som rager høyt når det gjelder arbeidets positive sider, som inneholder betydelig fysisk og psykisk belastning, og er uten tilfredsstillende ordninger for sykefravær og rekreasjon.

Hva har undersøkelsen lært oss?

Samarbeidet mellom reindriftsutøvere og forskere har gjort det mulig å utforske noen av de temaene og spørsmålene som er viktige for reindriftsutøverne. 633 reineiere over 16 år fra Finnmark i nord til Hedmark i sør har svart på denne spørreundersøkelsen, som har mer enn 200 spørsmål.

Forskningsprosjektet har fått kartlagt belastningsfaktorer som vi vet er vanlige i primærnæringer og som vi vet er viktige for arbeidsmiljø og internt samarbeid. Samtidig har de belastningsfaktorer som reindriftsutøverne sjøl har fremhevet som mest alvorlige, fått en sentral plass i undersøkelsen. Det gjelder spesielt psykososiale belastninger i forholdet til omverdenen og pga. opphopninger av inngrep. Detaljer om disse og en rekke andre tema er beskrevet i delrapport 1, "Reindriftas hverdag – interne og eksterne forhold som påvirker reineiere". 

Bakgrunn

"Reindriftas hverdag" er et samarbeidsprosjekt mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund (NBR-NRL) og Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus (SÁNAG-SANKS). Formålet med undersøkelsen er å kartlegge faktorer i reindriftshverdagen som kan ha betydning for livskvalitet og psykisk helse for dagens samiske reindriftsbefolkning. Denne delrapporten beskriver typer og omfang av belastninger slik disse fordeler seg i reindriftsbefolkninga som helhet.

Reindrifta har levd og lever med store utfordringer og påkjenninger i forhold til å utøve god reindrift og opprettholde den levemåte og det fellesskap reindrift er basert på. I de senere årene har det fra reindriftsbefolkningen blitt uttrykt bekymring for hvordan belastningene og presset de lever med, virker inn på deres livs- og arbeidsforhold og dermed den psykiske helsa og livskvaliteten.  Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) henvendte seg på denne bakgrunn til SANKS med forespørsel om å få gjort en forskningsstudie av disse forholdene

For å kunne produsere forskning med nytteverdi for reindriftsbefolkninga har prosjektet benyttet etiske retningslinjer for helseforskning på urfolk fra Canada sammen med en modell for partnerskapsforskning , for å sikre at forskningsprosjektet tok fatt i problemstillinger som er meningsfulle og nyttige for samisk reindriftsbefolkning. Dette for å unngå at misforståelser av informasjon fra reindrifta fører til at resultatene blir ubrukelige, eller i verste fall til skade. Denne måten å jobbe på innebar et tett samarbeid mellom forskere og reindriftsutøverne.