Mare amicus. Borea domus / Havet min venn. Nordavinden mitt hjem / Mearra mu olmmái.  Davvebiegga mu olmmái  (2024) av Hilde Skancke Pedersen

Til det nye sykehuset i Hammerfest har Hilde Skancke Pedersen laget et monumentalt, takhengt verk til foajéen. Formen er abstrahert og består av 1044 håndsydde kvadrater i silke med glassperler. Kunstinstallasjonen faller vertikalt i 5 meter og har en diameter på 2,5 meter. Skancke Pedersen har latt seg inspirere av sykehusets beliggenhet ved havet og regionens rike fiskeritradisjon, mens enkeltdelenes form i særlig grad er inspirert av fiskeskjell. På denne måten står symbolikken i et spenn mellom det nære og beskyttende skjellet og det store, voldsomme havet, og evner således å si noe eksistensielt om menneskets relasjon til naturen i disse områdene.

Silken viser nyanser av blått, grønt og lilla og er behandlet med vannglass, en kjemisk forbindelse som er en blanding av natriumsilikat eller kaliumsilikat i vann. Det er en gammel teknikk som tidligere ble brukte til brannhemmende impregneringsmiddel.

Den sentrale tematikken rundt vann og liv fremstår som særlig passende i relasjon til både sykehusets funksjon og plassering ved havgapet i Hammerfest. Her åpner det allmennmenneskelige utgangspunktet for historiefortelling i flere lag, ikke minst i forholdet mellom del og helhet, individualitet og tilhørighet. For Skancke Pedersen som selv er født i sykehusbrakkene på Fuglenes, i nærheten av det nye sykehuset, bærer også tematikken i seg et dypt personlig aspekt.

Hilde Skancke Pedersen (f. 1953) er født i Hammerfest og bor i Kautokeino i Finnmark, Norge. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og ved Forfatterstudiet 1 og 2 ved Universitetet i Tromsø, og er en del av kunstnerkollektivet Dáiddadallu. Hennes kunstnerskap er preget av at hun er født, bor og arbeider i Nord-Norge, av naturen og av hennes norsk-samiske tilhørighet. 

Utenfor kafeen i nye Hammerfest sykehus har Ingunn Utsi utformet skulpturer, benker og ornamentikk som et kunstprosjekt i et helhetlig, sammenhengende område.

Utsi bruker naturmaterialer som Altaskifer og heltre av furu i tråd med gammel samisk kultur. Nanus består av treskulpturer, benker i tre og skiferornamentikk i gulvet innfelt med trekantformer i Masi kvartsitt. I sin helhet forholder bidraget seg til det Utsi kaller de fem G-ene, hvorav hvert element har fått et samisk navn som begynner med bokstaven G. Tittelen Nanus kan oversettes med ord som fast, sikker, sterk, robust og solid, som i et fast underlag, en sikker is eller hard snø.

Utsi ønsker at området skal gi rom for undring og gode samtaler, og derfor er symbolikken åpen selv om den har referanser i samisk kultur. Den ovale formen i skiferlaget går igjen i Utsi sitt kunstnerskap. Den er hentet fra runebomma og representerer, i likhet med rombeformen, solen. Her finner vi også den første av de fem G-ene; “Govadas”, runebommen som brukes for å tyde det utydelige. Også formene i benkene er avledet av den sentrale ovalen, og tar form av rolige bølger i vann eller snø samtidig som de også alluderer til armene i et solsymbol. Benkene, eller “Gáimmit”, representerer den andre G-en og kan oversettes med navnesøstre eller navnebrødre. En høyreist treskulptur representerer G-en i “Galda” som betyr stamme eller kubbe, mens en steinskulptur representerer G-en i “Geađgi” som betyr stein  

Trekantformen går igjen flere steder i kunstprosjektet, men er særlig fremtredende i “Geabat” som står høyreist i kantinegården. Denne femte og siste G-en kan oversettes med “garnnålene”. Det er en åpen trestruktur som assosierer til en lavvo i formen, men som har stenger formet som garnnåler. Besøkende kan gå inn “Geabat” hvor det er plassert en benk. Symbolikken i garnnålene kan knyttes til reparasjon og tradisjonell livsførsel ved kysten, til den taktile opplevelsen av å fikse hull i fiskegarn som også er helt nødvendig for å skaffe mat. De øvre delene av garnnålene er formet som fuglehoder.  

Utsi sitt helhetlige prosjekt for kantinegården er et ønske om å gi tilbake til menneskene som kommer til å bruke dette området ved Hammerfest sykehus. For dem som må oppholde seg inne på sykehuset, tilrettelegger utformingen også for opplevelsesverdi fra avstand. 

Ingunn Utsi (f. 1948) er en samisk kunstner fra Repvåg i Finnmark. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og er en av Finnmarks mest rutinerte kunstnere med en produksjon som strekker seg over 40 år. Hun jobber i hovedsak med tegning og skulptur hvor hun blant annet har gjort seg bemerket med sin bruk av rekved i tråd med gammel samisk kultur.

Broderi over havet / Broderejuvvon govva mearas  (2024) av Lin Wang

Lin Wang har laget et vegghengt verk i porselen innhyllet i en sirkulær treramme med ryster. Verket måler 2 meter i diameter og vil henge på fondveggen i foajeen. Wang har selv møtt og lært om det samiske kunsthåndverket fra aktive tradisjonsbærere, og fant sammenfall med egne håndverkstradisjoner og materialbruk. Hun er inspirert av broderiet, men velger det harde porselenet som sitt materiale og skaper et verk hvis mønster og sjatteringer spiller ut en lang og vakker historie om kulturutveksling, kunsthåndverk og kvinnene som har forfektet disse tradisjonene.  

Formen er hentet fra de runde broderirammene, men fullstendiggjort som ny form med tekstilfrynser inspirert av sjalene i de samiske koftene hengende i en refleksjon av den tradisjonelle trekantformen. Små koboltfargede plater i porselen er satt sammen inni sirkelen og til et mønster som dannes også har sitt utgangspunkt i variasjonen av mønstre og tekstiler i sjalene. Det koboltblå pigmentet er hentet fra ulike steder i verden og speiler således en historie om globalisering og varehandel over havet. Den blå fargen er karakteristisk for Wang, men kan også knyttes til tradisjonell samisk fargebruk. Mer generelt forbindes blåfargen ofte med vann, stabilitet og ro, noe som gir verket en utvidet poetisk virkning som passer godt til sykehusets plassering ved havgapet i Hammerfest. 

Lin Wang (f. 1985, Zi Bo, Shan Dong, Kina) er utdannet fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Kinas Kunstakademi, Skulpturavdeling, Hangzhou. I sine skulpturelle verk kombinerer hun arv, tradisjon og uttrykk fra kinesisk og norsk kultur. Resultatet blir ofte store, porselensbaserte former rike på historiefortelling i mange lag.

Oppdag mer på kunstnerens egen hjemmeside: https://linwangart.com/

Til sitt verk for nye Hammerfest sykehus har Barrios tatt utgangspunkt i Struves meridianbue som strekker seg fra Hammerfest til Svartehavet, og som hadde til hensikt å måle jordens form og størrelse. Verket er utført i himlingsplater og løper fra heissjakt til heissjakt i den sentrale korridoren som forbinder ulike avdelinger i 1., 2. og 3. etasje. Hver etasje har fått sin egen fargeskala og motivene er på samme tid stedsspesifikke og binder Hammerfest sammen med verden. Med landskapet som utgangspunkt sier Barrios’ kunstprosjekt noe om menneskets måte å forholde seg til naturen på, om vår hang til å måle, tegne opp og kartlegge våre omgivelser.

Forskningsarbeidet med Struves meridianbue besto i å gjennomføre astronomiske observasjoner mot stjerner fra ulike målepunkter, hvorav punktet i Hammerfest er det nordligste. I et abstrakt billedspråk ivaretar og formidler også kunstprosjektet noe av magien som ligger i nysgjerrighet og kunnskapstørst, og peker mot menneskets iboende søken og behov for å orientere seg i verden. Det vitenskapelige forankringspunktet og det presise uttrykket i strektegningene er også treffende for arbeidet som gjøres på sykehuset, ikke minst etter samlokaliseringen med UiT.

Inspirasjonen fra naturvitenskapen kan vi gjenfinne verkets utførelse. Barrios har både tegnet og malt på plater i akryl, og noen av himlingsplatene er også lyssatt bakfra. For platene bestående av tegning, har Barrios anvendt en tegnemaskin og laget linjestrukturer basert på topografiske tegninger. De malte platene derimot tar utgangspunkt i mer organiske kvaliteter ved geografiske overflater og er blant annet brukt til å skape tekstur i maleriene.

Mens gjennomlysingen av platene skaper et levende uttrykk, er fargegraderingen i malingen med på å understreke en bevegelse i takt med at koloritten forandrer seg gjennom korridoren. Fargepaletten er valgt med hensyn til veggfargene i interiøret, og vil være med på å gi de ulike etasjene en identitet og tilvirke veifinning i sykehuset.  

Javier Barrios (f. 1979) er en norsk-meksikansk kunstner som bor og jobber i Oslo. Han jobber med ulike teknikker på akryl og glass, gjerne glassmaleri og bruk av lys sammen med folie. Javier Barrios er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo og fra School of Visual Arts i New York.

Oppdag mer på kunstnerens egen hjemmeside: http://www.javierbarrios.com/

Johannes Høie har laget en sammenhengende frise på veggene i hovedtrappen, ved inngangen til barne- og ungdomsavdelingen.

Verket er utført i akrylmaling, for frihånd direkte på veggen. Høie har tatt utgangspunkt i naturen og værforholdene i regionen, ikke bare som betingelser for livsførsel, men særlig som en bærer av historier og forestillinger. Maleriet strekker seg over tre vegger, og beveger seg i 180 grader fra endevegg til endevegg. Formalt sammenfaller således veggmaleriets utstrekning med motivene Høie har valgt, slik himmel og hav forandrer seg i takt med årstidenes endring fra sommer til vinter. 

Motivkretsen er hentet fra kysten og tradisjonell livsførsel, og representerer ulike stemninger i lys og vann. Sommermotivet representerer midnattssolen og har klare referanser til Edvard Munchs “Solen”. Her omkranser skyer og steiner en sentrert landskapsfremstilling av solen over en rolig sjø. Vintermotivet er en fremstilling av nordlys og sjøen. Det ungdommelige uttrykket underbygges av den grafiske malerstilen og fargepaletten, preget av toner i lilla, oransje og turkis.

Veggfrisen gjør bruk av assosiasjonsrikdommen som ligger i den voldsomme naturen, og referansene til stedspesifikke eksistensbetingelser i nordområdene er tydelige. Samtidig har vekselvirkningene av ro og krefter, lys og mørke, i hav og himmel stor overføringsverdi til et universelt gjenkjennelig, indre følelseslandskap.

Johannes Høie (f. 1981) er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo. Han arbeider med tegning, installasjon, monumentale veggarbeider og maleri. Høie bruker både flytende tusj og pensel direkte på vegg.

Oppdag mer på kunstnerens egen hjemmeside: https://www.johanneshoie.com/

Til det stille rommet i 1. etasje har Solveig Ovanger laget tre vegghengte, halvkuleformede verk i flettet fiskeskinn.

Kloder i stille univers består av tre former i ulik størrelse som er plassert i ulik høyde på veggen og som således danner en konstellasjon man kan betrakte på avstand. På nært hold vil den sirlige sammensettingen av skinn fra torsk og sei hentet hos lokale fiskematprodusenter også avstedkomme en taktil opplevelse.  

Bearbeidelsen av fiskeskinnet har Ovanger lært av folk fra Amur-distriktet helt øst i Sibir, det såkalte fiskeskinnsfolket, og deretter anvendt teknikken på lokale fiskeslag. Det glatte og våte fiskeskinnet omformes til et tørt og varig materiale som Ovanger møysommelig fester sammen i små biter til de danner mønster og rytmer. Mønsteret er basert på prinsippene i Fibonacci-rekken, en tallrekke hvor grenseverdien mellom to påfølgende tall er lik det gylne snitt og som refererer til en grunnleggende skjønnhet som hviler i naturen. Sirkelformene og spirallinjene gir verkene et harmonisk uttrykk, som også gjenspeiler en langsom og meditativ prosess. Dette skaper ikke bare en rytme i verkene, men trekker også paralleller til kunnskaps- og ressursforvaltning, avfall og verdi. Slik blir også Ovanger sin kunstneriske prosess en slags naturfilosofisk meditasjon mot en større, allmennmenneskelig assosiasjonsrikdom.  

Ovangers prosess gjenspeiler det å kjenne skinn og hud på fingerspissene som en sanselig og ordløs opplevelse, og gir de ferdige verkene et uttrykk som henspiller på menneskelige relasjoner, nærhet og empati. Sammensetningen av halvkulene, i nyanser av grå og hvit mot en mørkere vegg, konnoterer til planetkonstellasjoner og tilfører det helt nære et åndelig anstrøk i det vi beveger oss i forhold til kunsten. Som lyse elementer mot en mørk flate, kan verkene minne oss på noe beskyttende og gjenkjennelig, og spiller godt på lag med stillerommet sine funksjoner.

Solveig Ovanger (f. 1952) bor og arbeider i Tromsø. Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere siden 1980 og Norske Billedkunstnere siden 2016. Gjennom en håndverksmessig, praktisk inngang jobber hun særlig med materialet fiskeskinn som hun har lært av Amurfolket, også kalt “Fiskeskinnsfolket”, fra Øst-Sibir.

Jearan Biekkas / I ask the wind / Jeg spør vinden (2024) av Ingeborg Annie Lindahl

Til nye Hammerfest sykehus har Ingeborg Annie Lindahl utført en tegning på vegg og i deler av taket i 2. etasje, utenfor heisene.

Verket er i dialog med kunsten til Javier Barrios. Kunstprosjektet Jearan Biekkas er utført i hvitt kritt (kalk) og bladgull på sortmalt vegg og behandles med UV-lakk for varig resultat. Verket kontekstualiserer stedet, og fremmer naturens helbredende kraft. Arbeidet har lokal forankring med referanser til det unike lyset i området og landskapet med motiv av Håja (Jievju) med sin svært karakteristiske form. 

De monumentale tegningene bringer den mektige, men gjenkjennelige naturen inn i sykehuset. Lindahl spiller med arkitekturens utstrekning for å gi verkene en særlig romlig effekt og styrke den kroppslige opplevelsen av dem. Videre sammenfaller også verkets massive utstrekning med fjell og hav som motiv, som mektige og eksistensielle naturopplevelser. Tegningene og stemningene de vekker er samtidig fellesmenneskelige og stedsspesifikke; de fremviser faktiske naturformasjoner og antyder et indre landskap. For Lindahl er tegning et universalspråk og motivene fremstår som umiddelbart sanselig tilgjengelige for alle, men er likevel med på å forankre kunstprosjektet i Hammerfest.   

Tittelen Jearan Biekkas er inspirert av en joik av Mari Boine og kan oversettes med “Jeg spør vinden”. Tittelen samspiller med kalken slik også den henspiller på en tanke om varighet og forgjengelighet. Ved å anvende hvitt kritt og bladgull mot en bakgrunn i sort evner verket å uttrykke noe energifullt og lysende, som i et øyeblikksbilde av en storm som kommer eller er på vei vekk. Det ligger en dualitet i de bølgende linjene, i både motiv og strek, som skaper en særlig stemningsfull og lyrisk klangbunn i tegningene, og hvisker noe om varighet og utvisking.  

Ingeborg Annie Lindahl (f. 1981) er en norsk flermedial billedkunstner som ofte arbeider med lyst kritt og rissinger i mørke overflater. Lindahl var en av pionerstudentene ved Kunstakademiet i Tromsø, og videre utdannet med master i kunst ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. I variasjoner over landskap setter Lindahl geologi og biologi i spenn, som meditasjoner over det varige og det skjøre.

Oppdag mer på kunstnerens egen hjemmeside: https://www.ingeborgannie.com/

Til uterommet ved inngangspartiet har Mikkel Wettre laget fire skulpturer formet som hender i polert Masi-kvartsitt.

Med ønske om å gi et formmessig uttrykk til omsorg og omtanke, har Mikkel Wettre laget fire skulpturer med utgangspunkt i hånden. Verket er laget i polert Masi kvartsitt og har fått sin tittel «Miella» fra det samiske ordet for sinnsstemning, Mielladilli.

Wettre har vært opptatt av hvordan omsorg som sinnstilstand kan materialiseres, og har tatt hånden som utgangspunkt for formene han velger. Wettre behandler omtanke som noe man kan ha overfor både seg selv, andre og omgivelsene sine, og setter kunstverket i sammenheng med landskapet det står i – med lyset, menneskene, materialene og stemningene på et relasjonelt vis.   

Nærheten til naturen har vært viktig i valg av materialer, og skulpturene er utformet i en lokal steinsort med utgangspunkt i Masi-kvartsitt. Utover å slekte på hånden henspiller formene også på revir, og gjenspeiler en tanke rundt bevaring av natur så vel som kultur og tradisjoner i området. De myke formene står i kontrast til den harde steinen, og danner en form som på samme tid er omsluttende og åpen. Måten enkeltelementene står i forhold til hverandre kan minne om en omfavnelse, men uttrykket er også lekent og innbyr til bevegelse.  

Mikkel Wettre (f. 1974) er utdannet billedkunstner fra Kunsthøgskolen i Oslo og professor i form ved Universitetet i Bergen. I skulptur og installasjon utforsker han multi-modalitet og sansing.

Oppdag mer på kunstnerens egen hjemmeside: https://www.mikkelwettre.com/