"Hverdagsrasisme lever i beste velgående"

​I samarbeid med SANKS arrangerer Snåsa kommune et årlig fagseminar i Snåsa der tema knyttes opp mot psykisk helse. Seminaret gikk av stabelen onsdag 27. september og handlet om hverdagsrasisme og om det skjer i dag.

Seminaret startet med et åpningsinnlegg ved ordfører i Snåsa, Tone Våg. Våg forteller kort om kommunes arbeid og strategi for tilrettelegging av tilbud og tjenester for den samiske befolkningen. 
Ordføreren er stolt av det samiske og over den samiske profilen kommunen har. Våg forteller at Snåsa kommune er en av de fremste kommunene i arbeidet med å tilrettelegge tjenester for den samiske befolkningen.

Synliggjøring av det samiske anser hun som svært viktig arbeid og som kan bidra til økt kunnskap i befolkningen. Økt kunnskap mener ordføreren kan forhindre hverdagsrasisme. Fornorskningsprosessen blir trekt frem som hovedgrunnen til hverdagsrasisme mot samene i dag. Det at man jobber uti fra den norske normen, og at man tenker dem i stedet for oss kan virke splittende i en tospråklig kommune sier Våg.  

Hvem eier historien

Dernest var arkeolog og direktør for Saemien Sijte i Snåsa Birgitta Fossum invitert til å holde foredrag om hennes erfaringer både som arkeolog og som direktør for det det sørsamiske muséet og kultursenteret. Fossum trekker frem hvordan samene er blitt behandlet i historien og hva som er blitt registrert av samiske kulturminner. Gjennom en historisk tidslinje og på bakgrunn av hennes egne erfaringer problematiserer og stiller hun spørsmålstegn på hvem det er som egentlig eier historien. Gjennom hennes arbeid har hun møtt på motstand for det å forske og samle kulturminner på det samiske.

Når spor etter krenkelser går i arv

Etter lunsj dreide tema seg mot historiske traumer og fornorskingsprosessen; når spor etter krenkelser går i arv. Foredragsholderne var våre egne psykologspesialister Anne Silviken og Elisabeth Gerhardsen.  Silviken og Gerhardsen tar opp årsaker og konsekvenser av historiske traumer og fornorskingsprosessen.
Silviken løfter fram fornorskingsprosessen som en årsak til traumer i den samiske befolkningen. Traumer som hevdes å kunne gå i arv i opptil tre generasjoner. Silviken tenker at fornorskningen har gått begge veier. Samene først og fremst, men at også etnisk norske er blitt utsatt for fornorskningen i form av lite og mangelfull kunnskap om samiske forhold. Dette kan resultere i at det stilles dumme spørsmål eller utøves dårlige holdninger mot samer tror Silviken.

Hva er fornorskning? Fortsetter det i vår tid?

Til tross for godt lovverk, tiltak og muligheter opplever den samiske befolkningen manglende forståelse i møte med det norske samfunnet, til dels motstand og mistenkeliggjøring. Det er erfaringene Elisabeth Gerhardsen har gjort seg opp gjennom hennes virke som psykologspesialist. Disse faktorene kan gi en følelse av maktesløshet.
Gerhardsen løfter dette opp som konsekvenser av fornorskningen. På det personlige planet kan dette gi konsekvenser knyttet til identitet, selvfølelse og psykisk helse.  Det kan dreie seg om usikkerhet på egen etnisk identitet eller svekket følelse av tilhørighet. Det kan føre til angst, depresjon og sorg.  Spørsmålet; «er jeg en god nok same» er noe Gerhardsen ofte får høre fra samer.
Mange sitter også samtidig med en overveldende følelse av ansvar. Følelsen av at man burde kjempe mer for det samiske. Enten det gjelder rettigheter til reinbeiteland, opprettholdelse av språket eller lære om tradisjonskunnskap ol. Det igjen kan føre til en sorg over kunnskap som er i ferd med å gå tapt for eksempel med besteforeldregenerasjonen.  Det kan være sorg over beslutningen om å avvikle reindrifta eller gi fra seg odelsretten som vil føre til brudd i en kulturarv forklarer Gerhardsen.

Etnisk identitet, alltid i fare?

Gerhardsen har gjennom hennes virke erfart at samer hun har snakket med, føler at de alltid må forsvare sin identitet både overfor andre samer, men også for utenforstående. Dette kan bidra til svekket selvfølelse. Det at samer selv evaluerer hverandre, kan være en konsekvens av internalisert undertrykkelse. Internalisert undertrykkelse på den måten av at man kan holde med/være enig med de som undertrykker en selv og sitt folk. Det kan være vurderinger som; Er man en god nok same dersom man bor i by, eller om man har sluttet med reindrift. Må man liksom tilbake til primærnæringene for å kunne kalle seg som same spør Gerhardsen seg. For å spisse poenget sitt snur hun spørsmålet andre veien: «Spør for eksempel etnisk norske seg om de må være bonde for å være norsk?», neppe hevder Gerhardsen.

Forsoning

Avslutningsvis ønsker Elisabeth Gerhardsen likevel løfte fram at det skjer mye positivt innenfor det samiske. Til tross for de mange utfordringene registrer hun en økt stolthet for det å være same og økt aksept for det samiske. Det er lettere å stå fram som same. Språk og kultur er mer synlig. Det skjer mye positivt engasjement i Sapmi, det at enkeltpersoner ser at de kan gjøre en forskjell skaper optimisme.

Gerhardsen understreker også viktigheten med et forsoningsarbeid. En forsoning kan virke legende, men det forutsetter at den utøvende part anerkjenner hva som har skjedd og viser vilje til reparasjon. Hun trekker frem forsoningen mellom det norske og det samiske som en viktig del, men at forsoningen mellom det samiske internt er vel så viktig. Det handler om at man arbeider og snakker sammen internt i det samiske samfunnet, om hvordan vi behandler og hvordan vi skal behandle hverandre.

"Samer er skjeløyde de"

Det siste punktet i seminarprogrammet var brukerstemme ved Ina-Theres Sparrok. Hun fremfører innsiktsfulle betraktninger om de grufulle erfaringene hun har gjort seg gjennom oppveksten sin som en samejente i Norge. Publikummet sitter lamslått og overveldet av tanker etter innlegget der hun forteller om hverdagsrasismen som hun har måttet tåle gjennom barnehagetiden fram til voksen alder. Hun viser til eksempler på rasistiske uttalelser og handlinger fra voksne hun har møtt, av legen, lærere og folk fra andre offentlige arenaer. Det hun med sikkerhet kunne fastslå er at hverdagsrasismen lever i beste velgående ennå i dag.

NRK Sapmi har gjort et portrettintervju med Ina-Theres Sparrok og nettopp om hennes erfaringer om det å vokse opp som same i Norge.

Les NRK Sapmi artikkelen "Vakre er de ikke" her

Ønsker veiledning fra SANKS

En som deltok på seminaret var enhetsleder/ rektor i Årjel-saemiej skuvle i Snåsa, Hans Lindberg. Han synes seminaret var nyttig og tematikken svært viktig og aktuell. Lindberg ser et stort behov for økt kunnskap om samiske forhold og da særlig kunnskap om forhold der samer lever i en minoritet i det norske samfunnet. Han løfter særlig behovet for økt kunnskap og veiledning om hvorfor det skjer misforståelser mellom norske og samiske. Og hvordan man kan jobbe for å bekjempe og forhindre dette. Gjennom hans yrkesaktive liv har han sett at barnas generelle velferd er sterkt knyttet opp mot psykisk og fysisk helse. For at barn skal kunne ha en god fremtid må det vokse opp i trygge omgivelser. Etter seminardagen ser han for seg å invitere SANKS ansatte til kommunen for å gi veiledning i nettopp hvordan forbedre relasjonen mellom norske og samiske.