Når helsehjelpen står fast i bakken

Helsetilbudet til Finnmarks befolkning er ikke bare avhengig av Finnmarkssykehusets prestasjoner. Det henger også tett sammen med øvrig infrastruktur, og spesielt fremkommelighet på viktige veistrekninger, prisen på flybilletter, og reglene for pasientreiser.

Det er om lag halvannet år siden jeg startet som administrerende direktør i Finnmarkssykehuset. Mitt primære oppdrag har vært å ruste Finnmarkssykehuset til å løse oppdraget vi er gitt innenfor rammene vi har fått. Frem til nå har vi jobbet med løsninger der vi bruker ressursene våre på en måte som gir mest mulig og best mulig helse for hver krone – til det beste for pasientene, Dette omfatter både struktur, ressursbruk og selvsagt økonomi, og vi begynner å se flere positive resultater.

Men en kjede er aldri sterkere enn det svakeste ledd, og sykehusets tjenester må sees i sammenheng med øvrig infrastruktur i samfunnet rundt. For er ikke infrastrukturen der, blir dette en begrensning som gjør det mer utfordrende enn det behøver å være. Og i verste fall kan det bli kritisk.

Det første er flaskehalsene på veiene

Vi snakker ofte om at vi ikke kan gjøre noe med været. Slik er det jo, men vi kan fint gjøre noe med infrastrukturen som bidrar til et enklere liv og til bedre logistikk.

Også denne vinteren har det vært utallige nyhetssaker om trailere som står fast i bakker og blokkerer for trafikken, og om snøskred som sperrer veien. Dette skaper utfordringer for ambulansebiler som står på feil side av traileren, eller pasienter som ikke kommer frem til avtale i Hammerfest eller Alta, der vi øker pasientaktiviteten.

Det har vært mange slike hendelser, og for vår del er de mest kritiske strekningene RV94 Leirvikflågan i Hammerfest, og E6 Stokkedalen og E45 Kløfta i Alta. Siden januar 2024 og frem til i dag har Leirvikflågan og Kløfta vært stengt henholdsvis 129 og 63 timer som følge av ras, trailere eller ulykker. Stokkedalen har i mars i år vært stengt i 8,5 timer av samme årsaker (kilde: Statens vegvesen 23.04.25). I tillegg kommer en lang rekke hendelser der strekningene av ulike årsaker har hatt begrenset fremkommelighet (jeg har ikke tatt med veiarbeid).

Dette er gryteklare prosjekter som vil gjøre det enklere for pasienter og pasienttransport, og som det er viktig å få igangsatt og gjennomført raskt.

Jeg tror derfor mange i Finnmark nå forventer at spesielt disse tre prosjektene kommer inn i kommende statsbudsjett.

Det andre er priser og flyruter

Finnmark er et fylke som i særdeleshet er avhengig av et godt flyrutenett. Ofte er flyreisen eneste alternativ, men når den reisende må vente i timevis på grunn av flybytte internt i fylket, blir dette et en ekstra belastning for pasienter og andre reisende. Pasientreiser Finnmark har årlig alene om lag 30.000 flyreiser.

Muligheten for mobilitet har også sammenheng med stabilitet i lokalsamfunnene i Finnmark. Eksempelvis er reisen mellom flyplassene i Hammerfest og Tromsø en utfordring for stabilisering og rekruttering i Hammerfest-samfunnet.

For Finnmarkssykehusets del handler dette om at fast ansatt helsepersonell med familie og venner i sør ikke har økonomi til å bli – selv om de gjerne ønsker det. Når reisen for å besøke bestemor og bestefar i sør koster en halv månedslønn eller mer, blir løsningen for mange enkel. Dette er faktisk en utfordring for Finnmarkssykehuset, som skaper større gjennomtrekk enn nødvendig. Det er i sin tur ikke bra for pasientene.

Transportøkonomisk institutt slo i 2018 fast at strekningen Hammerfest – Tromsø er en av Norges dyreste enkeltstrekninger, og at reisen til Oslo i snitt er to-tre ganger dyrere fra Hammerfest, enn fra Alta. Løsningen overlater jeg til andre, dette er en kommersiell rute, men mangel på flyseter og høye billettpriser er en stor ulempe for lokalmiljøet. Kanskje den aller største.

Det tredje er pasientreisene

Vi har i Pasientreiser Finnmark dyktige og dedikerte medarbeidere som årlig sørger for rundt 100.000 reiser til og fra behandlingsinstitusjoner. Men Pasientreiseforskriften - som sier at reise skal skje på billigste måte, og at dekning av hotell skal skje etter fastsatte satser - er ikke godt nok tilpasset de utfordringene vi har i Finnmark.

Det som fungerer godt i det sentrale strøk med buss, tog eller trikk hvert tiende minutt, fungerer ikke nødvendigvis i samfunn med to daglige fly- eller bussavganger. Vi har sett eksempler på at enkelte har brukt opp til et døgn på helt enkle konsultasjoner, og at reiser har blitt svært dyre for pasientene på grunn av høye hotellpriser. Dette må det gjøres noe med, og de eneste som kan gjøre noe med dette er våre folkevalgte.

En selvforsynt fremtid

Jeg kan selvsagt ikke snakke for andre aktører i Finnmark, men vi skal ha en spesialisthelsetjeneste og beredskap som står seg over tiår. Mitt mål for Finnmarkssykehuset på lang sikt er at vi skal være selvforsynt med fagfolk og ledere.

En viktig forutsetning for dette er at det er enkelt og forutsigbart å leve og bo i fylket, også for de som kommer hit. Fungerer infrastrukturen, løser det meste seg. Det har også en geopolitisk dimensjon, med et uttrykt ønske om stabil bosetning i Norges nordligste fylke.

Alt henger sammen med alt, som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland slo fast i 1993. Finnmark er ikke noe unntak, og jeg mener det er nødvendig å ta turen opp i helikopteret for å sette søkelys på sammenhengene og tingene vi faktisk kan gjøre noe med.