Sykehusprest og samtalepartner

- Man skal lytte. Og helst ikke komme med gode råd.
- Hvorfor ikke?
- Nei, det tror jeg folk kommer frem til selv. Jeg er ikke den klokeste av dem.

Karen Lorentzen ble sykehusprest i voksen alder. 2019 er tolvte året i gjerningen som prest, sjelesørger og samtalepartner på Hammerfest sykehus. Her møter hun pasienter, pårørende og ansatte med svært ulik livssynsbakgrunn og ulike behov.

God samtalepartner

Prestetjenesten arbeider tverrfaglig, og har som sentral oppgave å påse at alle de menneskelige dimensjoner på sykehuset blir ivaretatt, ikke bare de somatiske. Utgangspunktene kan være mange; sykdom, ulykker, dramatiske hendelser, kriser eller behov for ritualer.

Sykehusene har plikt til å betjene åndelige og eksistensielle behov. Alle pasienter har rett til å få dekket slike behov, uavhengig av eget livssyn. Preste- og samtaletjenesten hjelper gjerne pasienter som tilhører andre religioner eller livssyn enn Den norske kirke, med å komme i kontakt med sitt samfunn, dersom de ønsker det, fastslår sykehuspresten, som har bakgrunn som sokneprest i Hasvik og tjeneste i Hammerfest, Havøysund og Nordkapp.

(Teksten fortsetter under bildet)
 
 

Prester kan være viktige samtalepartnere. Å bli sykehusprest krever ekstra utdanning. Karen Lorentzen var lektoren som ville bli prest, og som ble det. Utover å være ordinær prest, har hun pastoral klinisk utdanning og svensk/norsk utdanning i sjelesorg. Hun tror også at bakgrunnen hennes kan ha vært ekstra god ballast i møtet med mennesker i alle aldre og livssituasjoner, både som lektor i den videregående skolen, og som prest i menigheter i ulike kystsamfunn i Finnmark.

- Å være prest er en livsstil. Det blir en identitet. Du representerer noe stabilt når usikkerheten rundt egen tilværelse trenger på. Og for noen et håp og at det finnes noe som er større enn oss selv, sier hun. 

Pasientens premisser

Begrunnelsen for å ha sykehusprest har endret seg. For få tiår siden var situasjonen at de fleste pasientene tilhørte statskirken. I tillegg lå folk lenge på sykehus, og de hadde rett til å opprettholde andaktslivet sitt. På sykehuset var det andakt som ble kringkastet til pasientrommene hver torsdag ettermiddag. Denne tradisjonen opphørte tidlig på 2000-tallet.

Men fortsatt er det kirkelige handlinger som nattverd, dåp, båreandakt og ritualer for døende.

En annen viktig forskjell er at mens tjenesten tidligere ble definert av kirken, er det nå pasientens premisser som gjelder.

- Før visste presten hva slags åndelig medisin pasienten skulle ha. Nå er det pasienten som definerer, eller at pasienten og presten i fellesskap blir enige, forteller Karen.
 
Preste- og samtaletjenesten har døgnvakt, og er tilgjengelig når det er behov for det.

Det er bedre å være til stede og bidra, enn å vite at tunge ting skjer, og ikke kunne gjøre det.

Karen Lorentzen, sykehusprest

Til stede

Som sykehusprest setter Karen Lorentzen stor pris på å kunne hjelpe andre i utsatte livssituasjoner. I tillegg mener hun at man som sykehusprest på sett og vis øver seg på egen livssituasjon, og legger vekt på at det er kontinuerlige utviklings- og modningsmuligheter.

Sykehuset favner også alle faser i livet, og hele paletten av sinnsstemninger. Hun opplever blant annet at mange unge har begynt å ta tilbake en gammel tradisjon med barnedåp på sykehuset før reisen tilbake til hjemmet sitt. Fem - seks ganger i året døper hun friske barn før familien reiser hjem fra oppholdet på barselavdelingen. Da gjelder dåpen som fullverdig dåp. Så blir dåpen stadfestet hjemme i den lokale kirka, og man har dåpsfest når det passer bedre enn i den slitsomme babyperioden.

I tillegg kommer de som er ved slutten av livet. Ritualer for døende gjøres helst i samarbeid med den det gjelder, men her har sykehuspresten gjerne forslag å diskutere ut fra. Også familie og pårørende skal få tilbud om prest.

Sykepleierne er oppmerksomme på pasientens behov, og formidler eventuelt til samarbeider med preste- og samtaletjenesten.

Selv om døden er den største selvfølgeligheten i livet, setter den spor i de som blir igjen. Særlig tungt er det når et barn dør før, under eller etter fødsel.

- Det kjennes. Da må jeg være litt stille etterpå. Så pleier vi å snakke om det, vi som har vært med, sier hun og fortsetter:

- Men det er bedre å være til stede og bidra, enn å vite at tunge ting skjer, og ikke kunne gjøre det.

(Teksten fortsetter under bildet)

Sorterer selv

Likevel er det samtaletjenesten som er mest etterspurt, og mange trenger å snakke ut, uavhengig av livssyn. Den som oppsøker preste- og samtaletjenesten definerer selv hva som er viktig, og hva samtalen handler om, og sykehuspresten lytter. Samtalen dreier seg om alt fra eksistensielle spørsmål til fortellinger og konkrete ting.

Karen Lorentzen understreker at hun ikke kommer med gode råd under samtalen. Det kommer de gjerne frem til selv. Sjelesorg er et eget fag, og stort sett er det slik at når folk blir lyttet til, og får fortelle om problemene sine, så kommer ofte løsningen. Noen ganger høres det opplagt ut for utenforstående, men pasienten finner selv ut av det under samtalen, etter å ha sortert, forteller hun.

- Når du kommer til et sykehus, er det noe som flyttes på for den det gjelder. Den som er vant til å ordne og hjelpe, er med ett den som trenger hjelp. Ofte trenger de hjelp til å sette brikkene sammen igjen. Gjerne er det også ofte slik at de som vil ha en kirkelig betjening, forteller det selv.

- Det er samtaler det er mest av. Å forholde seg til det åndelig, eksistensielle er viktig for mange. Og folk som sier de ikke er kristne, vet hvor de har meg. Det tror jeg gir en trygghet, uten at de behøver å måle sin egen tro.

Alt blir mellom sykehuspresten og den som tar kontakt. Ingenting journalføres.

Også synet på pårørende har endret seg i løpet av årene. I dag er de vurdert som en ressurs eller en viktig del av pasientens helhetsbilde.

- Og har de pårørende det bra, har også gjerne pasienten det bra, sier Karen Lorentzen.