Slik blir kunsten

Ingunn Utsi (f. 1948) er en samisk kunstner fra Repvåg i Finnmark. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og er en av Finnmarks mest rutinerte kunstnere med en produksjon som strekker seg over 40 år. Hun jobber i hovedsak med tegning og skulptur hvor hun blant annet har gjort seg bemerket med sin bruk av rekved i tråd med gammel samisk kultur.

Til kantinegården ved det nye sykehuset skal Ingunn Utsi utforme skulpturer, benker og ornamentikk som et kunstprosjekt i et helhetlig, sammenhengende område. Prosjektet tar høyde for at kantinegården skal kunne brukes av alle, uavhengig av helsesituasjon. Utformingen tilrettelegger også for særlig opplevelsesverdi fra avstand, for dem som må oppholde seg inne på sykehuset. 

I kantinegården glir det symbolske og praktiske inn i hverandre, i antydende former som gir rom for fantasien. Utsi ønsker at området skal gi rom for undring og gode samtaler, og derfor er symbolikken åpen selv om den har referanser i samisk kultur. Den ovale formen i skiferlaget går igjen i Utsi sitt kunstnerskap. Den er hentet fra runebomma og representerer, i likhet med rombeformen, solen. Formene i benkene er avledet av den sentrale ovalformen, og tar form av rolige bølger i vann eller snø samtidig som de også alluderer til armene i et solsymbol. 

Det er en ambisjon å skape en helhetlig brukeropplevelse hvor kunstprosjekt og sansehage integreres. Materialbruken og de organiske linjene fra Utsi sitt verk videreføres også i den øvrige landskapsutformingen og vil skape egenart i kantinegården. Utsi ble i 2021 innkjøpt av Nasjonalmuseet. 

Hilde Skancke Pedersen (f. 1953) er født i Hammerfest og bor i Kautokeino i Finnmark, Norge. Hun er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og ved Forfatterstudiet 1 og 2 ved Universitetet i Tromsø, og er en del av kunstnerkollektivet Dáiddadallu. Hennes kunstnerskap er preget av at hun er født, bor og arbeider i Nord-Norge, av naturen og av hennes norsk-samiske tilhørighet. 

Hilde Skancke Pedersen skal lage et monumentalt, takhengt verk i foajén. Kunstinstallasjonen faller vertikalt i ca. 5,3 meter og får en diameter på mellom 2,5 og 3 meter. Dermed blir verket godt synlig på nært hold også fra de ulike avsatsene i trappen. Formen er abstrahert og består av små silkebiter i nyanser av blått, grønt og lilla innkapslet i vannglass. Elementer av kråkesølv skaper et skimrende spill og vil gi verket en dynamisk karakter i møte med ulike sol- og lysforhold. 

Skancke Pedersen har latt seg inspirere av sykehusets beliggenhet ved havet og regionens rike fiskeritradisjon, mens enkeltdelenes form i særlig grad er inspirert av fiskeskjell. På denne måten står symbolikken i et spenn mellom det nære og beskyttende skjellet og det store, voldsomme havet, og evner således å si noe eksistensielt om menneskets relasjon til naturen i disse områdene. Den sentrale tematikken rundt vann og liv fremstår som særlig passende i relasjon til både sykehusets funksjon og plassering ved havgapet i Hammerfest. 

Skancke Pedersen ble i 2022 innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Lin Wang (f. 1985, Zi Bo, Shan Dong, Kina) er utdannet fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Kinas Kunstakademi, Skulpturavdeling, Hangzhou. I sine skulpturelle verk kombinerer hun arv, tradisjon og uttrykk fra kinesisk og norsk kultur. Resultatet blir ofte store, porselensbaserte former rike på historiefortelling i mange lag. 

Til nye Hammerfest sykehus skal Lin Wang lage et vegghengt verk i porselen og glass i en treramme. Verket måler 1.8 meter i diameter og vil henge på fondveggen i foajéen. 

Wang har selv møtt og lært om det samiske kunsthåndverket fra aktive tradisjonsbærere, og fant sammenfall med egne håndverkstradisjoner og materialbruk. Hun er inspirert av broderiet, men velger det harde porselenet som sitt materiale og skaper et verk hvis mønster og sjatteringer spiller ut en lang og vakker historie om kulturutveksling, kunsthåndverk og kvinnene som har forfektet disse tradisjonene. 

Formen er hentet fra de runde broderirammene, men fullstendiggjort som ny form med glassfrynser inspirert av sjalene i de samiske koftene hengende i en refleksjon av den tradisjonelle trekantformen. Små koboltfargede porselensplater settes sammen inni sirkelen og mønsteret som dannes har også sitt utgangspunkt i variasjonen av mønstre og tekstiler i sjalene. Det koboltblå pigmentet hentes fra ulike steder i verden og speiler således en historie om globalisering og varehandel over havet. Fargen forbindes ofte med vann, stabilitet og ro, og gir verket en utvidet poetisk virkning som passer godt til sykehusets plassering ved havgapet i Hammerfest. 

Wang ble i 2020 innkjøpt av Nasjonalmuseet.

​

Javier Barrios (f. 1979) er en norsk-meksikansk kunstner som bor og jobber i Oslo. Han jobber med ulike teknikker på akryl og glass, gjerne glassmaleri og bruk av lys sammen med folie. Javier Barrios er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo og fra School of Visual Arts i New York. 

Javier Barrios skal lage kunst i takplatene i korridorene mellom heisene over 3 etasjer i tillegg skal han lage takmalerier til fem gynekologiske undersøkelsesrom. Kunstinstallasjonen består av malte plexiplater både med og uten lys i tillegg til tegnede himlingsplater. Barrios arbeider ofte med referanser til astronomi og assosiasjoner til stjerner og planeter, landskap og biologi. Måten Barrios anvender lys og kombinerer farger gjør at verkene fremstår glødende og som fulle av energi. 

Barrios har tatt utgangspunkt i Meridianbuen som begynner i Hammerfest og strekker seg til Ukraina. Himlingplatene knyttes sammen i topografiske motiv og fargegradering som gir en følelse av bevegelse og mål når man går gjennom korridoren. I de lyssatte takplatene utenfor heisene vil uttrykket være mer organisk og levendegjort.

Johannes Høie (f. 1981) er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo. Han arbeider med tegning, installasjon, monumentale veggarbeider og maleri. Høie bruker både flytende tusj og pensel direkte på vegg. 

Til nye Hammerfest sykehus skal Johannes Høie lage en sammenhengende frise på veggene øverst i hovedtrappen, ved inngangen til barne- og ungdomsavdelingen. Verket skal utføres i akrylmaling, for frihånd direkte på veggen. Formspråket er svært detaljtett og referanserikt i et figurativt formspråk med klare forbindelseslinjer til kunsthistorien, og for det nye verket i Hammerfest er referansen til Edvard Munchs Solen særlig tydelig. 

Høie har tatt utgangspunkt i naturen og værforholdene i regionen, ikke bare som betingelser for livsførsel, men særlig som en bærer av historier og forestillinger. Maleriet strekker seg over tre vegger, og beveger seg i 180 grader fra endevegg til endevegg. Verket er rikt på historiefortelling og undring, og resonnerer mot et samtidig fellesmenneskelig opplevelsesregister og en symboltung, kulturhistorisk klangbunn. 

Høie ble i 2021 innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Solveig Ovanger (f. 1952) bor og arbeider i Tromsø. Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere siden 1980 og Norske Billedkunstnere siden 2016. Gjennom en håndverksmessig, praktisk inngang jobber hun særlig med materialet fiskeskinn som hun har lært av Amurfolket, også kalt “Fiskeskinnsfolket”, fra Øst-Sibir. 

Til stillerommet i første etasje skal Solveig Ovanger lage tre vegghengte, halvkuleformede verk i flettet fiskeskinn som hun har kalt «Kloder i et stille univers». Plassering på veggen har ulik størrelse og plasseres i varierende høyde på veggen og danner en konstellasjon som man kan betrakte på avstand, samtidig som man nært hold kan oppleve materialiteten, uavhengig av alder og helsesituasjon. 

Å kjenne skinn og hud på fingerspissene er en sanselig og ordløs opplevelse som henspiller på menneskelige relasjoner, nærhet og empati. Det glatte og våte fiskeskinnet omformes til et tørt og varig materiale som Ovanger møysommelig fester sammen i små biter til de danner rytmer og mønster. Sirkelformene og spirallinjene gir verkene et harmonisk uttrykk, som også gjenspeiler en langsom og meditativ prosess.

Ingeborg Annie Lindahl (f. 1981) er en norsk flermedial billedkunstner som ofte arbeider med lyst kritt og rissinger i mørke overflater. Lindahl var en av pionerstudentene ved Kunstakademiet i Tromsø, og videre utdannet med master i kunst ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. I variasjoner over landskap setter Lindahl geologi og biologi i spenn, som meditasjoner over det varige og det skjøre. 

Til nye Hammerfest sykehus skal Ingeborg Annie Lindahl utføre en monumental tegning på vegg i andre etasje; utenfor heisen. Kunstprosjektet Jearrat Biekka skal utføres i kritt og bladgull på en sortmalt vegg og behandles med lakk for varig resultat. Tittelen er hentet fra en joik av Mari Boine og kan oversettes med “Spør vinden”. 

Den monumentale tegningen bringer den mektige, men gjenkjennelige naturen inn i sykehuset. Lindahl spiller med arkitekturens utstrekning for å gi verkene en særlig romlig effekt og styrke den kroppslige opplevelsen av dem. Videre sammenfaller også det massive uttrykket med fjell og hav som motiv, som mektige og eksistensielle naturopplevelser. Tegningene og stemningene de vekker er samtidig fellesmenneskelige og stedsspesifikke; de fremviser faktiske naturformasjoner og antyder et indre landskap. 

Lindahl ble i 2022 innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Mikkel Wettre (f. 1974) er utdannet billedkunstner fra Kunsthøgskolen i Oslo og professor i form ved Universitetet i Bergen. I skulptur og installasjon utforsker han multi-modalitet og sansing. 

Til uterommet ved inngangspartiet skal Mikkel Wettre lage fire skulpturer formet som hender i polert masikvartsitt. Verkets tittel Miella er hentet fra de samiske ordene «Miellaláhki» (= sinnelag) og «Mielladilli» (= sinnsstemning). 

Temaet for dette prosjektet er omsorg og omtanke, og hvordan det kan gis et formmessig uttrykk. Wettre har vært opptatt av hvordan omsorg som sinnstilstand kan materialiseres, og har tatt hånden som utgangspunkt for formene han velger. Måten Wettre behandler omtanke som noe man både kan ha overfor seg selv, andre og omgivelsene sine setter kunstverket i sammenheng med også landskapet det står i – med lyset, menneskene, materialene og stemningene på et relasjonelt vis. 

Nærheten til naturen har vært viktig i valg av materialer og skulpturene skal utformes i en lokal steinsort med utgangspunkt i masikvartsitt. Utover å slekte på hånden henspiller formene også på revir, slik at også det organiske materialet gjenspeiles i uttrykket og alluderer til bevaring og omtanke for også naturen og tradisjonene i området.