Reindriftas hverdag - Banebrytende forskningssamarbeid

Reindriftsutøverne har samarbeidet med helseforskere for å få kartlagt psykososiale forhold i sin arbeidshverdag. Forskningsprosjektet kan danne skole for hvordan forskning på urfolksgrupper bør drives i fremtiden.

Tjåehkere Sijte/Østre Namdal reinbeitedistrikt. Foto: Johnny Hammer, Pixelmedia & Data

Høsten 2012 tok Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) kontakt med Samisk nasjonalt kompetansesenter – psykisk helsevern og rus (SANKS) i Finnmarkssykehuset for å etablere et forskningssamarbeid. NRL ønsket forskningsbasert kunnskap om egen livssituasjon og ønsket å få kartlagt og dokumentert spesielt de alvorlige psykososiale påkjenningene i reindrifta.

Det er stort behov for kunnskap om risikofaktorer og helsetilstanden blant reindriftssamene. Allerede i 1995 etterlyste Helse- og omsorgsdepartementet i en utredning om arbeidsmiljøtiltak en kartlegging av helsemessige belastninger i reindriftsnæringa. Reindriftsutøverne har ikke nådd frem med sine beskrivelser av fysisk og psykisk belastende livsbetingelser, og det er ingen formelle organer som følger opp helseforholdene i reindrifta.

Nært samarbeid mellom forskere og reindriftssamene

Prosjektleder Snefrid Møllersen, som er psykologspesialist ved SANKS, forklarer at det tidlig ble klart at forskningstemaet forutsatte inngående kunnskap om reindriftas praktiske, sosiale og kulturelle hverdagsliv. Dette var kunnskap som forskerne ikke hadde. Dessuten, i reindriftskulturen er tap av mestring og psykisk helse sensitive emner som berører personlig integritet. Hensynet både til den enkelte informant og til kollektivets verdier og normer har derfor vært forskningsetiske utfordringer, forklarer hun. Helseforskning skal være nyttig for gruppen det forskes på, og reindriftas ståsted, erfaringer og vurderinger måtte innlemmes i prosjektet.

Ved bruk av etiske retningslinjer for helseforskning på urfolk fra Canada, sammen med prinsippene i deltakende forskning (Community based participatory research), etablerte reindriftsutøverne og forskerne et forskningspartnerskap. Brukergruppens deltakelse og inn􀏐lytelse gjennom hele forskningsprosessen har forebygget etiske overtramp. I partnerskapet har forskningen dratt nytte av brukergruppens spesi􀏐ikke kunnskaper. I valg av fremgangsmåter der praktiske og sosiale forhold har betydning, og ved tilbakeføring av resultatene til reindriftssamfunnet er slik kunnskap viktig.

Kalvemerking

Kalvemerking. Foto: Reindriftsforvaltningen, B. Antonsen


Alle trinn i forskningsprosessen, fra prosjektutvikling til formidling, har vært forankret i et tett, gjensidig forpliktende og strukturert samarbeid mellom forskere og reindriftsutøvere. Alle beslutninger har bygget på drøftelser omkring hvordan det reindriftsfaglige og forskningsfaglige kunnskapsfeltet skulle sys sammen, og som en del av dette arbeidet ble det utarbeidet et eget reindriftsspesifikt spørreskjema på tre språk om arbeids- og levekår.

Spørreskjemaet var en prøvestein på om brukerne hadde tillit til prosjektet og om prosjektet tok opp problemstillinger som var relevante for reindriftsutøverne. De vel 630 besvarelsene var jevnt fordelt mellom kvinner og menn, ulike aldersgrupper og geografisk tilhørighet. Besvarelsene kom i all hovedsak fra reindriftsutøvere med klare oppgaver og roller innenfor reindrifta.

Resultatene er beskrevet i en detaljert populærvitenskapelig rapport som reindriftsutøverne anvender i sitt HMS-arbeid, og som løpende formidles til helsetjenesten for å øke kunnskap om helsefaktorer og derigjennom kvaliteten på helsetilbudet.

Høy grad av trivsel, store påkjenninger og tilsidesatt i samfunnet

Spørreundersøkelsen viser at reindriftsutøverne rapporterer om en svært høy grad av trivsel med arbeidet.

– Hele 98 prosent trives i arbeidet, forteller Møllersen. Dette er høyt sammenlignet med andre arbeidsplasser i Norge, og bare fiskerne melder om like høy trivsel.

– Arbeidet som reindriftsutøver gir mestringsfølelse, selvbestemmelse og gode læringsmuligheter i hverdagen. Samtidig utsettes uforholdsmessig mange for fysiske belastninger (fysisk tungt, gasser, støv, støy, kulde), og ulykkes- og skadefrekvensen er høy. Likevel er sykefraværet lavt. Hele 39 prosent har aldri vært hjemme fra arbeidet på grunn av helsa, og hele 35 prosent har aldri hatt ferie.

I Norge er tiltroen til myndighetene generelt høy, mens blant reindriftsutøverne er det knapt 3 prosent som mener at sentrale myndigheter har kunnskap om og interesse for reindrifta. Nesten alle har hatt direkte vanskeligheter med negative holdninger og handlinger fra omgivelsene mot reindrift og reindriftsutøvere.

Nils Isak Eira i reinflokken

Nils Isak Eira i reinflokken. Foto: Marit Helene Eira, Oarje-Sievju reinbeitedistrikt

Oppsummering

Forskningsprosjektet «Reindriftas hverdag» er et forskningspartnerskap mellom reindrift og helseforskning med full brukermedvirkning, der kunnskapstilførsel fra reindriftsutøverne har hatt stor betydning for prosjektets relevans og gjennomførbarhet. Formidling av resultatene tilbake til reindriftsbefolkninga og til helsetjenestene har gitt brukergruppa økt bevissthet om helserisiko og engasjement i arbeidet med egen helse og har gitt helsetjenestene et bedre kunnskapsgrunnlag til å ivareta pasienter.

Les mer om forskningsprosjektet Reindriftas hverdag Les rapporten «Forskning og innovasjon til pasientens beste»

Fakta

    «Reindriftas hverdag» er et samarbeidsprosjekt mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) og Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus (SANKS) ved Finnmarkssykehuset. Formålet med undersøkelsen er å kartlegge faktorer i reindriftshverdagen som kan ha betydning for livskvalitet og psykisk helse for dagens samiske reindriftsbefolkning.
  • Prosjektleder er Snefrid Møllersen, psykologspesialist ved SANKS.
  • SANKS og NRL deltok med fagekspertise og ledere i styringsgruppe, forskergruppe og referansegruppe. UiT Norges arktiske universitet, Samisk høgskole, NTNU, og Umeå Universitet har deltatt med fagekspertise i referansegruppa.
  •